Maria forteller: Allerede kvelden før merket vi at tiden nok var inne. De siste dagene hadde Bus for det meste ligget og sovet, og vi kunne se i blikket hennes at noe var på gang. Hun virket på en måte langt borte, men samtidig helt til stede. Den kvelden, kvelden før Bus-ungene kom, var hun mer aktiv, svært kjælen og sosial. Vi hadde gjort klart flere mulige steder der hun kunne føde ungene, ved å tømme skap og lignende og legge inn tepper i stedet. Vi kunne se at hun gikk rundt og lette etter egnede fødesteder, og hun var svært opptatt av å få oppmerksomheten vår. Det var som om hun sa: «Nå skjer det snart noe. Dere er vel med?»
Vi la oss klokken 01, med Bus ved siden av oss i sengen. Hun hoppet litt opp og ned, men kom tilbake til sengen innimellom. Litt etter klokken 03.30 merket jeg at hun hoppet ned og la seg på gulvet. Jeg våknet av og til for å lytte etter hvor hun var, men alt var helt stille. Klokken 05.30 sto jeg opp for å se etter henne, siden jeg ikke hadde hørt noe på en stund. Jeg kikket inn i garderoben på soverommet, og der lå hun med fire små røde, nyfødte nøster. Hun hadde gjort alt helt selv, uten en lyd. Alle de fire ungene hadde det strålende, og Bus tar seg av dem som om hun aldri har gjort annet.
Det er noe helt spesielt med de første døgnene. Alt er stille, som i en boble. Bus vier seg helhjertet til ungene sine, vasker dem forsiktig og lar dem die i fred og ro. Hun forlater dem nesten ikke. Vi ser for det meste på avstand og lar dem finne sin egen rytme.
Selvsagt ba vi Petsons veterinær Sofia om hjelp til å forsøke å se hvilket kjønn ungene har. Etter å ha fått noen tydelige bilder gjettet hun på tre hanner og én hunn, men med forbehold om at det er for tidlig å si sikkert. Vi får se hvordan det utvikler seg.
Nå venter vi spent på å se dem vokse og utvikle seg til helt egne små Bus-personligheter.
Vil du lese tidligere innlegg om Bus? Du finner dem her: