Nå er det nøyaktig én uke siden jeg måtte ta den ufattelig vanskelige beslutningen om å la lille Bosse få sovne inn. Bosse var bare fire måneder gammel, og i den beste av alle verdener burde han ha fått leve i mange år til. Men slik ble det ikke.

Bosses liv startet i motbakke, og sannsynligvis ville han ikke ha overlevd fødselen hvis jeg ikke hadde klart å lirke ham ut i aller siste øyeblikk. Han var en svært stor valp, ble født først av alle og lå dessuten feil, med forbena vendt i feil retning. Mot alle odds kom han seg raskt og vokste som planlagt. Da han var tre uker gammel, utviklet han epileptiforme kramper som vi ikke fant noen tydelig årsak til. Kanskje skyldtes det oksygenmangelen under fødselen? Vi forsøkte medisinsk behandling, og det gikk bra helt frem til forrige uke. Krampene kom tilbake og økte både i omfang og styrke. I ettertid kan man kanskje tenke at det var ganske opplagt at han skulle få sovne inn. Det var det ikke. Akkurat som alle andre dyreeiere slet også jeg med tankene: «Gir jeg opp for tidlig?» og «Finnes det noe mer vi kan gjøre?» Jeg leste utallige artikler og oppdaterte meg på alle tilgjengelige behandlingsmetoder. Beslutningen sto fast. Bosse skulle få sovne inn. I mine øyne var dette den etisk riktige beslutningen, men uansett var den ufattelig vanskelig å ta.

I arbeidet mitt som veterinær har jeg møtt svært mange dyreeiere som strever med lignende spørsmål, og som har det veldig vanskelig fordi de føler seg som en bøddel når vi må bestemme om et dyr skal leve eller dø. Jeg kan virkelig kjenne meg igjen i dette og opplever den samme følelsen, selv om jeg intellektuelt vet at beslutningen er riktig.

Bosse fikk sovne inn på en lokal veterinærklinikk sammen med meg og den unge eieren sin. Veterinæren og dyrepleierne vi møtte, tok oss raskt med til et rolig rom der vi fikk sitte litt for oss selv. De bekreftet at vi hadde tatt en god beslutning om å la Bosse få sovne inn, og forklarte deretter hvordan det skulle foregå. Bosse fikk en beroligende sprøyte som gjorde ham helt rolig og avslappet, og han sov fredelig ved siden av oss. Deretter fikk han en overdose narkosemiddel som gjorde at han sovnet inn for godt.

Bosse fikk ikke mange måneder i livet, men vi kommer aldri til å glemme den grenseløst livsglade «lille» valpen som tok til seg livet med full kraft hver eneste dag vi fikk tilbringe sammen med ham.

Bildet ovenfor er tatt den siste kvelden. Bosse ligger trygt i midten, mellom vennen Imola og søsteren Svea, som lå på hver sin side og passet på ham.